Elva under elva likner på en moderne skillingsvise - med innslag av tidsreiser, besvergelser og skogsblues. Tematikken er røtter, identitet og generasjonstraumer og fortelles gjennom tekst, musikk og videokunst.
Fortellingen starter i 1999, da Marianne rømmer over Dovrefjell med et en koffert i den ene hånda og en baby på armen. Derfra nøster hun seg tilbake gjennom tiden til Finnskogen på 1700-tallet for å forstå mer av seg selv og sin familiehistorie.
Hun finner ut at oldemora hennes ikke fikk lov til å gifte seg med kjæresten sin, fordi han var skogfinne, selvom hun var gravid. Oldemor ble sendt til København for å være gravid i skjul og deretter skulle hun adoptere bort barnet sitt, men slik gikk det ikke.
Marianne begynner å grave i familiehistorien sin og oppdager hemmeligheter, løgner og svik. Dette gjør at hun ser på slekta si med nye øyne: Hvorfor har faren hennes alltid strevd med depresjon? Hvorfor har farmora hennes båret på så mye sorg? Hvorfor har hun alltid prøvd å finne fotfeste gjennom musikk? Hvor er egentlig hennes røtter? Finnes det en skog hun hører til i, som hun ennå ikke kjenner?
Hvorfor er det viktig å fortelle denne historien?
Vår intensjon er at Elva under elva kan være en helingsfortelling, hvor vi prøver å belyse hvordan diskriminering av skogfinner og minoriteter kan sette dype spor gjennom mange generasjoner. I Norge finnes det fem nasjonale minoriteter, skogfinner, kvener, jøder, rom og romanifolk. Disse gruppene har bodd i Norge i århundrer og har en historisk tilknytning, men ble tidligere utsatt for streng assimileringspolitikk.
Gjennom denne assimileringprosessen ble den skogfinske kulturen nesten usynlig i Norge. Derfor er det viktig å fortelle historier om skogfinnene - for å synliggjøre denne rike kulturen fra de dype Finnskogene. Det finnes i dag over 500 000 etterkommere etter skogfinner i Norge, så denne forestillingen har et bredt nedslagsfelt.
Forestillingen er støttet av Kulturdirektoratet, Dramatikkens hus ved dramaturg Mari Moen og Musikkfondene.
